Tanker etter Stavanger Open

Der jeg vokste opp, var det ganske uvanlig å delta i musikkonkurranser. Jeg kan bare huske én gang hvor skolekorpset deltok på Buskerudmesterskapet, og det gikk såpass skeis at dirigenten måtte slå av og starte oss på nytt. Det var bare ett korps som deltok på NM janitsjar, og selv om det var gøy å være med til Trondheim, var det liksom turen som var morsomst, ikke selve spillingen.

Da jeg flyttet til Rogaland, måtte jeg revurdere synet mitt på konkurranser. Her er det årlig deltakelse i Rogalandsmesterskapet (RM) som gjelder for de fleste skolekorpsene, med både korps, ensembler og solister. I tillegg har jeg fått være med på et par NM i brass og Siddis, og selv opplevd hvor utviklende prosessen fram mot en konkurranse kan være. Og da det ene korpset jeg dirigerer klinket til med seier i 4. divisjon i Stavanger Open forrige helg, var det på tide å reflektere litt over hvordan korpskonkurranser kan bidra til å gjøre korpshverdagen både mer spennende og utviklende.

Konkurranser gir et tydelig mål

En konkurranse gir et konkret og tydelig mål. Vi har en deadline, dommere som skal imponeres og et reglement å forholde oss til. Noen i korpset hadde deltatt på konkurranser før, men for de yngste var dette en helt ny opplevelse. Det betydde at vi måtte sette oss grundig inn i reglementet, diskutere hva som skulle skje underveis, og forberede alt – fra musikk og skuespill til ferjetur, innmarsj og hvordan vi skulle gå av scenen. Og det er jo sånn at man skjerper seg litt ekstra når man vet at konserten skal fremføres i et konserthus og ikke bare i den lokale gymsalen.

En annen god ting med konkurranser er at når repertoaret er bestemt, så er det bestemt. Det er ikke mulig å ta ut et stykke som ikke funker, eller gjøre siste liten-endringer som å ta med en korpspappa på tuba for å få det til å fungere. For et lite og ungt korps som ofte har med voksne støttespillere på øvelsen, har dette gjort at de stolt kan si at: Vi gjorde det selv!

Inspirasjon og motivasjon

I oppkjøringen til Stavanger Open foreslo en av tubaistene våre at vi skulle ha øvingskonkurranse. Denne konkurransen baserte seg på mengdetrening, så vi har talt både hjemmeøving og korpsøvelser. Dette resulterte i at flere juniormusikanter møtte opp for å spille med aspirantene i tillegg til å være med på sin egen ukentlige øvelse. Dermed fikk vi bygget litt ekstra samhold på tvers av gruppene samtidig.

På selve konkurransedagen var de fleste musikantene med og så på flere andre korps i andre divisjoner etter at vi hadde spilt selv. De hadde stjerner i øynene da korpsnaboene våre i Sevland (som vant 2. divisjon) spilte. Alle satt ytterst på stolen da Stavanger brassband hadde festkonsert, og jubelropet fra scenen da musikantene fikk beskjed om at de vant, var fantastisk.

Det er også verdifullt å få konkrete tilbakemeldinger fra dommerne om hva vi kan jobbe med videre. Noen ting tar vi til oss, andre oppleves kanskje litt mindre viktige, men alt i alt er det en god ting både for dirigent og musikanter å få vite hvordan andre opplever det vi viser fram.

Korps som sosialdemokrati

Husker du Arbeiderpartiets gamle slagord «alle skal med»? Det har vi levd etter denne høsten. Aspiranter, juniorer, hovedkorps og foreldre har samarbeidet gjennom hele prosessen. I tillegg har de eldste musikantene våre hatt gruppeøvelser med de yngste fram mot konkurransen, og de har gjort en formidabel jobb som forbilder. Stavanger Open ble ikke bare en opplevelse for hovedkorpset, men for hele korpsfamilien.

Veien videre

Så hvor går veien videre? Jeg er ganske prosessorientert når jeg jobber med barn og unge, så for meg har det alltid opplevdes litt rart å være opptatt av plasseringer og divisjoner. For at konkurranser skal ha verdi, må de handle om å jobbe mot et felles mål, om å bygge samhold og om å skape opplevelser som inspirerer, og det synes jeg vi har fått til.

Vi sees på RM i 2025!